Dorothe Engelbretsdotter ble født 16. januar 1634 i Bergen. Hun blir regnet som den første norske kvinnelige forfatteren som klarte å leve av diktingen sin. Dorothe skrev salmer, leilighetsbrev og rimbrev. Hun var datter av rektor og soknepresten til Domkirken, Engelbret Jørgenssøn og Anna Wrangel. Hun var gift med Ambrosius Hardenbeck.
Dorothes skjebne var svært trist. Som følge av at huset hennes brant blant annet ned 1702 i husbrannen i Bergen, syv av hennes ni barn og mannen hennes døde lenge før henne var livet hennes preget av mye sorg. Dette førte også til mye inspirasjon til diktingen hennes; kanskje det også lå en trøst i å få skrevet alle fløelser og lidelser ned på papiert. Diktingen var preget av sorg, lidelser og om hvor fryktelig verden var. Barokkens litteratur var preget av det vulgære og drastiske, og beskrev ofte at realiteten i samfunnet var fryktelig og vondt. Hennes verker fallt godt i smak i barokken og hun blir beskrevet som en svært dyktig og flink skribent.
I 1678 utga hun sin første samling av åndelige sanger, "Siælens Sang-Offer". I 1682 fikk hun kongelig privilegium for 10 år på å utgi sin egen bok og kunne dermed forsørge seg på sitt forfatterskap. Folk begynte etterhvert å hevde at det var hennes mann som hadde skrevet verkene – ingen kvinne kunne vel skrive så bra! Året etter døde Hardenbeck. Dette gjorde at ikke lenge etter ble samlingen «Taare-offer» utgitt. I 1684 fikk Dorothe innvilget fullstedig skattefrihet på livstid av kongen.
Da hun omsider, etter mange sorgens dager, døde i 1716 var heller ikke de to siste barna hennes der. Den ene hadde falt i felten mot tyrkerne og den siste hadde reist til utlandet og ikke latt høre fra seg de siste 26 årene før moren døde.
Dorothes skjebne var svært trist. Som følge av at huset hennes brant blant annet ned 1702 i husbrannen i Bergen, syv av hennes ni barn og mannen hennes døde lenge før henne var livet hennes preget av mye sorg. Dette førte også til mye inspirasjon til diktingen hennes; kanskje det også lå en trøst i å få skrevet alle fløelser og lidelser ned på papiert. Diktingen var preget av sorg, lidelser og om hvor fryktelig verden var. Barokkens litteratur var preget av det vulgære og drastiske, og beskrev ofte at realiteten i samfunnet var fryktelig og vondt. Hennes verker fallt godt i smak i barokken og hun blir beskrevet som en svært dyktig og flink skribent. Hun hadde også stor betydning for hennes samtid. Diktene og sangene hennes var svært populære og ble mye brukt. Hun skrev enkelt og ofte på rim for at folk lettere skulle huske. Hennes skrivetrekk fra barokken gjorde bøkene hennes svært populære, men kritikere diskuterer i dag over hvor gode de er den dag i dag.
Likevel har Bergen reist en æresstøtte i Domkirken av henne. Her står hun sammen med sin dikterbror Petter Dass. I norsk litteraturhistorie har hun fått et sterk plass som en typisk representant for poesien i det syttende århundre og vil alltid bli husket som den første kvinnelige forfatter.
Kilder
- Torill Thorstad Hauger (f.1943): I Dorotheas hus (utdrag)
